Denne dagen hadde jeg mye å fundere over. Så mye at jeg tydeligvis har ruslet rundt i terrenget helt uten tanke på hvor jeg ruslet. Til slutt visste jeg ikke hvor jeg hadde ruslet hen.
Nåja, så veldig ute av kurs var jeg tross alt ikke. Jeg var jo fortsatt i samme bygda. Vi måtte bare bruke litt lenger tid på å komme hjem.
Kursen ble satt etter et blikk på sola. Så gikk det litt oppad en ås, nedad en annen ås, til høyre over ei myr for å bli våt på bena, for sånt hører med. I alle fall når man er ute og vimser i skogen på denne måten. Hundene går i band nå på denne tida, og godt er det. Tungvindt for meg, men godt for den rågeita vi nesten snublet over. De er kalvetunge nå, rådyrene, og bør ikke jages. De må få lov til å øke bestanden i fred.

Da så jeg den! Det er ti år siden jeg så den første gang. De neste par årene etterpå ble vi godt kjent, den gamle trauste grana og jeg. Her satt jeg og så ut over den skogen jeg har blitt så glad i, skogen jeg har jaktet i, kjørt hundespann i, badet i tjernet ikke langt unna..
Her satt jeg og fabulerte over kjærlighetssorg, min egen spesielle livssituasjon, livet i sin alminnelighet. Her satt jeg og fant ro. Ro til å sortere livet og komme meg videre. Her satt jeg og oppdaget livet på ny. Denne gamle grana kjenner alle mine tanker, både de tunge, og de glade. Av og til var det som den snakket til meg. Den lærte meg å lytte. Lytte til meg selv, og til selve livet. Nå sitter jeg her igjen. Det har gått mange år, men det er som alle de gamle følelsene fortsatt henger her. Først og fremst de gode, lykkelige tankene jeg hadde til slutt. Det er som om den gamle grana har tatt vare på dem for meg. Som den visste at jeg ville komme tilbake en dag. Nå er jeg her. Det er som den snakker til meg: ” Nå? Det går bra med deg ser jeg?” Det er like før jeg gir meg til å snakke høyt med et gammelt tre..
Jeg sitter her og skriver ned disse tankene mens de kommer. Det er kveld og solen er på vei ned bak åsen. Skogens fugler er i gang med sin behagelige bakgrunnsmusikk. I det fjerne kan jeg høre naboens små lam breke spinkelt etter mamma. Kan tenke meg at de små halene går som propeller mens de super i seg kveldsmelka. Det er godt å sitte her, og jeg har ikke lyst til å gå hjem enda, men det begynner å bli kjølig. Jeg var borte lenge, men nå er jeg her igjen. Det blir ikke lenge til jeg kommer tilbake denne gang. Det er bare et gammelt tre, men for meg er det også som en gammel trofast venn. Det kjære gamle tenketreet mitt..

Opprinnelig skrevet våren 2005
Hege 9-02-2007

Kommenter artikkel