Stemningen var veldig god. Jeg visste jo at det jeg skulle igjennom ikke var direkte småsaker (operasjonen var beregnet til å vare i ca. seks timer), men jeg følte meg fullstendig trygg og rolig. Kirurg Therese er en meget behagelig og hyggelig person, og hun er dyktig. Pleierne er bare helt fantastiske selv om de denne første dagen hadde det fryktelig travelt med å stappe i meg avføringsmiddel i begge ender. Jeg måtte tømmes ordentlig til den store dagen. Derfor må jeg nok innrømme av maten heller ikke var stort å skryte av akkurat da. Litt suppe, det var alt. Jaja, best å gjøre det slik, selv om det i grunnen var noe ordentlig dritt..

Ingen hadde særlig lyst til å oppleve søl under operasjonen. Det ble en litt mager kveld i matveien altså.

Operasjonsdagen
Av naturlige årsaker sov jeg bort det meste av denne dagen. Våknet sånn omtrent kl.17:30 av en hyggelig stemme som spurte hvordan jeg hadde det. Hvordan jeg hadde det? Tja, søvnig i alle fall. Åhhjaa -jeg skulle jo opereres! Er de ferdige? Kjente ikke mye jeg. Sikkert full av smertestillende. Bra..
Vel tilbake på rommet fikk jeg besøk av kirurgen. Hun var veldig fornøyd med resultatet, operasjonen hadde gått veldig bra, og hadde faktisk ikke tatt mer enn 3,5 time. Jeg var bare lykkelig! Operasjonen var overstått, og jeg hadde ikke smerter. Ikke i det hele tatt! På grunn av smertestillende, selvsagt. Var i så fin form jeg, at jeg straks startet opp laptopen min og logget på Kvinneguiden.no, min daværende arbeidsplass. Er man avhengig, så er man avhengig. Ikke sant?
Og nå var jeg sulten som en rev! Fikk jeg mat? Jada, ei deilig skål med..suppe..

Jeg lå på rygg. Kateter til urinen, og bleie for det andre. To eller tre store tamponger stukket opp i..jaja, det kan være det samme. Slik skulle jeg ligge i fem dager. Suppe og yoghurt var kosten, mest for å unngå at noen måtte bytte bleie på meg, trur eg. Så jeg begynte å planlegge å få til noe nedi der likevel, jeg. Gjøre en liten konkurranse ut av hvem som fikk premien. Premien bestod altså i å bytte bleie. Men jeg mistenker dem for å ha deltatt i den leken før. Akkurat da jeg trodde jeg skulle klare det satte de meg på faste igjen! Jeg skulle nemlig i narkose igjen den femte dagen, for å ta ut og bytte tamponger.
Etter dette fikk jeg lov til å spise ordentlig mat, men da var det jo for sent. Jeg måtte gå på do selv. Egentlig like bra, for jeg ville helst slippe å gi alle de koselige pleierne dritt i retur for glimrende pleie. ;)

Det skulle byttes tamponger igjen to ganger, siste gang på dag 10 etter operasjonen, tror jeg det var. Disse to gangene uten narkose eller smertestillende. Alt gikk uten problemer, og så skulle jeg begynne med "blokking".

Blokking
Jeg hadde hørt at denne blokkingen skulle være noen fæle greier. Til å begynne med i alle fall. Så jeg var selvsagt veldig spent da jeg skulle i gang med dette første gang, under veiledning av min koselige kirurg. Joda, det var en underlig følelse, det må jeg innrømme. Var jo ikke vant til å stikke noe inn der nede jeg. Men vondt? Neida. Ikke det minste. Kun denne rare, fremmede følelsen. Nå er det jo selvsagt mulig at jeg har vært særdeles heldig, men det finner jeg ingen grunn til å klage over.

Skal jeg i det hele tatt nevne noe som var direkte ubehagelig underveis, så må det være da de etter åtte dager fjernet katereret og det viste seg at blæra ikke fungerte. Den hadde rett og slett blitt "lat". Det vil si, den hadde problemer med å få i gang sin naturlige funksjon. Ikke behagelig å føle at blæra ble fullere og fullere, samtidig med at du rett og slett ikke får tisset. Til slutt måtte de inn med katereret igjen, med meg liggende på en gynokologbenk med bena i været og en lege som maste ”press på, press på!" For å dreneres. Pinlig, og direkte ubehagelig. Å få stukket et rør opp gjennon urinrøret vil jeg garantert ikke begynne å ha som hobby. Vondt å få inn, vondt å ta ut. Men jeg fikk da tømt blæra for nesten en liter. Føltes ok det, da. Senere klarte jeg å lokke blæra til å ta opp igjen sin livsoppgave, noe jeg er veldig takknemlig for. Ganske sikkert det nærmeste jeg noen gang jeg vil komme til å oppleve en fødsel for min egen del. Situasjonen, mener jeg. Jeg må innrømme at jeg begynte å flire høyt da tanken dukket opp. Lege og sykepleier fikk del i tanken, og det hele endte med masse latter og moro.

Konklusjon
En lang vei mot et nytt liv er over. Jeg har fått den muligheten jeg ønsket meg. Resten er opp til meg selv og hvordan jeg bruker denne muligheten. Jeg ble født som mann. Jeg levde som en kvinne i mannskropp i mange år. Nå har jeg fått en kropp jeg føler stemmer med det mentale kjønnet jeg identifiserer meg med. Jeg har alle muligheter til å bli en lykkelig kvinne. Det er altså opp til meg selv.

Denne artikkelen er en introduksjon til en artikkelserie vi kaller "Fra et annet liv.."

Illustrasjonsfoto: Dreamstime.com
Tekst: Hege Pedersen
08-10-2007

Kommenter artikkel